Smerte

 

Hver eneste morgen våkner jeg med ett lite sjokk, som om jeg ikke har blitt vandt med det etter 12 år. Boksen med smertestillende står på nattbordet, det inngår i mitt faste ritualer før jeg legger meg om kvelden, en flaske med vann og boksen med smertestillende. Jeg tar de med en gang jeg våkner av alarmen, og ligger i ytterlige 30 minutter før jeg våger å stå opp. Det å kle på seg, vaske håret og i det hele tatt gå på toalettet på de vonde dagene er så smertefullt at jeg heller lar være før smertestillende har hatt en anelse virkning.

Jeg kan ikke huske en morgen jeg ikke begynte med å rekke den gode hånden etter glasset med smertestillende. Andre drømmer om hus, ferie og millioner. Min største drøm er å gå en hel dag uten behov for smertestillende, men i følge kirurgen som har operert meg gjentatte ganger er det en usannsynlig drøm.

Det blir ikke lettere å leve med kroniske smerter, det blir ikke mindre vondt og det gjør meg ikke mindre forbannet, for forbannet blir jeg når jeg har det vondt. Da isolerer jeg meg og holder meg for meg selv, jeg vil ikke spre min negativitet rundt de jeg er glad i fordi jeg har vondt og aller helst skulle hugget av meg armen som dunker så høyt at bare en halvliter morfin hadde gjort susen.

Bortsett fra de stygge arrene kan du ikke se på meg at jeg er kronisk syk, og hele 30 % av voksne har ulike grader av kroniske smerter. For både folk flest og leger er ikke kroniske smerter noe de kan forstå med mindre de virkelig har vært gjennom det selv. Kroniske smerter er individuelt som alt annet vi opplever. Jeg er ikke en som klager og bærer meg, har jeg veldig vondt biter jeg tennene sammen og holder meg for meg selv til perioden er over. Men generelt sett opplever smertepasienter i flere ledd lite forståelse og innsyn i det å leve med kroniske smerter. Du kan forstille deg å tenke daglig på hvordan livet ville vært uten en arm eller ett ben, rett og slett fordi virkeligheten der og da er mer avskrekkende enn mangelen på en arm eller fot.

Publisert i Bergens Avisen, 25.01.2014.

Film: Hundreåringen

HundrearingenSomKlatretUtGjennomVinduet_poster

Etter et langt og innholdsrikt liv havner Allan Karlson på et gamlehjem i den tro at det vil bli hans siste stopp. Problemet er at helsen hans fortsatt er utmerket og dagene blir derfor veldig kjedelige.

Og der begynner moroen, for denne filmen er full av gullkorn. Svenskene kan film, og dette er enda ett bevis på det. Drap, rømninger, en dum utgave av Einstein og utallige latterkuler er noe av innholdet i denne filmen. Liker du skikkelig feelgood film, der du stort sett sitter å blir servert, uten å selv måtte tenke så veldig mye så er dette filmen.

Untitled

Hundreåringen er basert på Jonas Jonassons bestselger, og flere har nevnt at boken er litt langtekkelig, men det er ikke filmen til tross for at den varer i nesten to timer.

“En serie av hendelser tar Allan med på en ellevill og uventet reise omgitt av en gjeng kriminelle, mordere, en pose full av penger, en elefant og et inkompetent politi. For alle andre ville dette ha vært et eventyr for livet, men med Allans bakgrunn er det omtrent som vanlig. Ikke bare har han vært vitne til noen av historiens viktigste hendelser, han har også spilt en sentral rolle i dem. Vi følger Allans tidligere eskapader og hans utrolige innvirkning på historien, hvor han blant annet bidro til å oppfinne atombomben og ble gode venner med alt fra amerikanske presidenter til russiske tyranner.”

 

Filmen anbefales på det sterkeste! Pell deg på kino i dag!

Tilbake

Jeg tror det er på tide med litt blogging igjen. Det har gått mange, mange måneder siden jeg sist blogget, rett og slett fordi jeg har hatt litt andre ting å tenke på, mye har skjedd siden sist. Det største er vel kanskje noe som kan beskrives som 30. Nei, jeg er ikke blitt 30 år, men jeg er blitt 30 kg lettere. Jeg har lagt om livs

f65b9c39-ac43-4e5f-92f1-49d47215b7df_528_2_3300681_1

tilen og begynt å trene skikkelig, og det har gitt resultater. Jeg håper det fortsetter litt til, da jeg ikke er heeelt i mål enda. Så framover vil det bli litt trening og matrelatert blogging.

Ellers har jeg fått 50 % stilling der jeg jobber, på Haukeland Sykehus, noe som jeg er veldig fornøyd med. Jeg vil ikke ha mer enn 50 %, da jeg fremdeles sliter med smerter i armen som jeg har operert gjentatte ganger og som det ikke ser ut til å være noe løsning på. Men jeg trives veldig godt på jobb og jeg jobber sammen med skikkelig fine folk!

Foto har det blitt veldig lite av, men jeg håper denne nye iveren på blogging skal gjøre at jeg finner kreativiteten tilbake. Jeg har også så smått begynt med filming og har flere ”manus” på kortfilmer jeg har lyst å lage, om det blir noe får vi se.

Det er fremdeles folk innom på bloggen selv om jeg ikke har delt noe på lenge, så da får jeg se om det fremdeles er noen som vil lese bloggen min framover! Håper dere alle har det bra!

 

Linn (: