Tanker
Ting som betyr noe.
Jeg hadde ikke sovet etter senvakten i forveien da jeg dro på jobb tidlig en søndag morgen. Jeg fikk en liste jeg syntes så ut som en umulighet, men alt går alltid egentlig likevel. Jeg hadde han jeg har doktor grad i denne morgenen. Han har en diagnose som gjør at han har problemer med ledd, muskler og er kraftig redusert. Han ville trene litt etter at vi hadde matet ham, og det gikk ut på at vi skulle holde ham på hver side og han skulle dra seg opp og slippe seg ned fra stolen. I forkant av dette satt jeg å duppet i en stol og var veldig nær på å sovne veldig mange ganger. Men da vi stod å trente sammen med ham, så forsøkte jeg meg på å spørre om han ville komme ut på gulvet. Han har ikke gått på bena på veldig mange år.
Han gikk, vi holdt ham godt på hver side og han gikk tre skritt. Noe han ikke hadde gjort på veldig, veldig mange år. Jeg ble så stolt og glad inni meg av å kunne oppleve dette sammen med ham. Jeg klarer heller ikke å sette meg inn i den følelsen han hadde. Men forsøk å forestill deg? For oss, er det å kunne gå en selvfølgelighet. Men når en som ikke har gått på mange, mange år klarte å gå noen skritt med litt hjelp så er det nok veldig stort.
Etterpå, jeg var lys våken og smilte resten av den dagen.
Tolke seg selv
Jeg ser du står utenfor. Du gråter. Men bare inni deg. Men jeg kan se det. Jeg kjenner deg. Jeg kan føle det du føler. Men jeg gjør det ikke. Jeg benekter det. Jeg løper når jeg ser deg. Jeg flykter. Jeg vil bort. Du skremmer meg. Tankene dine er kompliserte. Livet ditt er et kaos.
Tårene triller, mer synlig nå. Jeg ser det i øynene dine. De er rød. Sorgen har tatt overhånd. Du lever ikke lenger.
Jeg ser deg klart. Jeg ser hele deg. Du benekter det ikke lenger. Du er der. Bare jeg som ser deg. Jeg har alltid sett deg, men nå først innsett hvem du er. Du er der, rett framfor meg. Du er meg.
Jeg vil inn. Det er kaldt her. Åpner du?
Jobben min
Jeg jobber som sagt som hjelpepleier, eller jeg er elev men jeg jobber i hjemmesykepleien til vanlig. Det er en jobb som er utrolig flott. Selv om lønnen i kommunen er ganske så mager i forhold til andre jobber jeg lett kunne fått så er dette en jobb som gjør meg hel. Denne jobben gjør meg som menneske større på mange måter. Den ene grunnen som får meg til å skrive dette er en hendelsen jeg hadde med en dame. Hun fikk ikke hjelp av hjemmesykepleien, det gjorde derimot mannen hennes. Jeg hadde ikke vært på jobb på ca en uke, og jeg gikk blid og fornøyd inn på et handlesenter med musikk på ørene og tenkte at livet var nokså greit å leve. Plutselig fikk jeg en stokk i ryggen, ikke hardt men jeg snudde meg og der stod denne damen. Hun så på meg og sa at nå har vi nettopp vært hos Alfred (Illustrert navn) Jeg sa: OK, Hvordan står det til med han? Damen: Ikke bra, det går nok mot slutten. Han er veldig syk. Jeg: *ganske lammet* Vi kan vel prøve se lyst på det? Damen: Nei, vi tror ikke det er noe utvei denne gangen. Det går nok mot slutten. Jeg: *stille* Så kom damen bort til meg, la armer rundt meg og takket meg for at var den jeg er. At jeg har fått dem til å smile, at jeg har fått dem til å føle seg trygg, at jeg har fått dem til å slappe av selv om sykdommen har preget dagene deres de siste månedene. Hun gråt, hulket og hikset fram ordene inne på et kjøpesenter der folk gikk fram og tilbake. Upassende? Nei, over hodet ikke. Jeg klemte henne godt igjen og deretter gikk hun. Kanskje ser jeg henne aldri igjen. Men å få høre slike ord det løfter meg. At enkle meg kan gjøre et sånt inntrykk? Dette var bare et av veldig mange tilfeller som gjør at jeg elsker jobben min.
Meningen med livet
Det er den evige tankesvirret. Den har vel egentlig ikke noe ideelt svar for noen av oss. Alle mener og tenker vel ikke det samme. Noen mener meningen med livet er å gifte seg, få barn og leve lenge. Andre mener meningen er jobben som er meningen med livet. Den er veldig individuell. Så meningen med livet må man finne selv. Det er som alt annet i verden, man oppfatter aldri det samme på lik måte.
Min mening med livet vet jeg ikke. Jeg har tanker og teorier. Men jeg tror man må finne seg selv før man vet sin mening med livet. Når jeg sier finne seg selv mener jeg ikke finne sin plass i samfunnet og sin identitet. Men å finne seg selv og vite at valgene man tar er riktige. At man erfarer av sine valg og av sine opplevelser. Valgene man tar vil på en eller flere måter utspille seg videre i livet, på godt og vondt.
Så nå vil jeg si at min mening med livet er å ikke lete etter den, men la den finne meg. Uansett hva det måtte være. En opplevelse på enten godt eller vondt. Et annet menneske, noe jeg har oppnådd. Det kan være hva som helst, meningen med livet.
